jeg ville spise en is
men jeg ville ikke poste mer på insta i dag
jeg ville ikke spise en is

kan du ikke komme hjem nå mamma
plis.

den ene stanga på solbrillene hadde knukket, og jeg prøvde å sy de. Men hendene mine skalv og jeg hadde for mye tårer i øynene til å se klart.

_________—__________________

da vi låste oss inn var det helt mørkt og ingen mennesker. han trykket på lysbryteren og den lyden lysrør-lamper ofte lager når de skrur seg på kom.

tikk tikk-tikk

etter det var det tilsynelatende helt stille. 

(jeg husker ikke hva han sa, fordi rommet overdøvet ham (og det var akkurat som om lyden ble sterkere hele tiden), i tillegg til krittet han tegna på tavla med i mens han snakka).

da vi var ute var det akkurat som om alt dette hadde skjedd et annet sted enn der vi var. som de klippene i en film, som ikke blir med i det endelige resultatet. som over.

da jeg var 15

spurte jeg naturfagslæreren min 

hvor skillet 

mellom slanking og spiseforstyrrelser gikk

hun sa "når man har blitt slank, men ikke klarer å stoppe"

idiot

fuckings idiot. 

jeg veide 52 kg da jeg startet.

herregud holger

jeg tror ikke jeg er 

forelska,

men det føles sånn

for første gang på 10 måneder og 15 dager

minst

har jeg

lyst

til å sove alene

ps

dette er ikke dikt

og om du tror det er dikt kan du

1

slutte å tro det

2

slutte å lese

mamma

jeg vil snakke med mamma

men tør ikke
i frykt for at hun skal høre at jeg gråter igjennom røret

(i den scenen i lost i translation når hun sier,
I just--
I don't know who i married.
blir jeg alltid like overraska over at Lauren (i den andre ender)
ikke hører
at hun hulker)

jeg vil bare chille
kan dere holde kjeft

jeg vil bare ha
han
eller helg
eller helene
eller bestemor

men jeg har det jo bra?